loading . . . Skjermkritikerne misforstÄr problemet med sosiale medier.
Del artikkel
Del pÄ Facebook Del pÄ Twitter Del pÄ mail
Helt siden barna vÄre lÊrte Ä gÄ, har vi trent dem pÄ den kommende skoleveien deres. Det er ikke langt, men de mÄ krysse en vei hvor bilene kjÞrer fortere enn de burde. Vi har vist dem hvordan og gradvis latt dem selv ta styringen.
Den eldste begynte pĂ„ skolen og erklĂŠrte sĂ„, en mĂžrk vintermorgen: âI dag vil jeg gĂ„ alene.â Vi fulgte med fra vinduet et stykke. Han gjorde alt riktig, kom seg fram.
Seier! Et stort skritt mot voksenlivet er tatt. En seier ogsĂ„ for oss. Vi motstod fristelsen til Ă„ si ânei, dette er for farlig, vent et Ă„r tilâ.
###
### En klassisk moralpanikk
Barns oppvekst er full av slike Þyeblikk hvor foreldrene mÄ spÞrre seg selv: Skal vi beskytte og begrense eller lÊre opp og sette fri?
Ofte er det teknologi som utlÞser den stÞrste usikkerheten. I foreldremiljÞer over hele landet blÄser det nÄ en kald vind av skjermfrykt. PÄ hundrevis av skoler gÄr de voksne sammen om Ä love barna en smarttelefonfri barndom.
Tanken er god. Smarttelefonen er en radikal og egenrÄdig oppfinnelse som vi med rette har et ambivalent forhold til. Vi er ikke sikre pÄ om vi selv bruker den riktig. Det er forstÄelig Ä ville skjerme barna, fram til vi fÞler oss trygge.
> Hvordan kan vi importere teorien hans, nÄr et av premissene ikke gjelder her?
Problemet er at mye av kunnskapen vi har om effekten av smarttelefon er tvetydig, vanskelig Ă„ tolke. Den gir ikke den typen klare svar bekymrete foreldre Ăžnsker seg. Da ligger forholdene til rette for en klassisk moralpanikk, hvor debattanter fyller gapet mellom angst og kunnskap med nostalgi og enkle svar.
Foreldrenes usikkerhet over sin egen mobilbruk vendes utover mot barna i form av vilkĂ„rlige restriksjoner. Strenge maksgrenser for âskjermtidâ. Ingen smarttelefon fĂžr ungdomsskolen. Ingen sosiale medier fĂžr man er 16.
Frykt og forskningsslurv er et dÄrlig grunnlag for lover og regler som skal vÊre til barnas beste.
###
### Grunn til aktsomhet
Skal vi like gjerne avlyse hele debatten og gÄ tilbake til Ä dele ut dingser like ukritisk som vi gjorde for femten Är siden? Absolutt ikke. BÄde forskningen og det vi vet om teknologiselskapene gir grunn til aktsomhet. Men bildet er mer nyansert, og fÞrer til mer uklare rÄd, enn mange vil ha det til.
La oss se nĂŠrmere pĂ„ et innlegg fra den skjermkritiske leiren som fortjener Ă„ tas pĂ„ alvor. Jonathan Haidts bok _Generasjon angst_. Haidt skriver at ungdom, sĂŠrlig jenter, har blitt mer engstelige og deprimerte siden 2010. Ă
rsaken er kombinasjonen av smarttelefonen og overbeskyttende foreldre som ikke lenger lar barna gjÞre noe pÄ egen hÄnd.
Overbeskyttelsen hindrer barna i Ă„ gjĂžre den typen sosiale og praktiske erfaringer alle trenger for Ă„ taklet voksenlivet. GjĂžr dem skjĂžre. SĂ„ kommer sosiale medier og fanger dem i en verden av usunne idealer og oppheng i egen status.
Haidt deltar i en tyngre vektklasse enn mange av vÄre hjemlig skjermkritikere, med gjennomtenkte argumenter og forskningsreferanser. Samtidig har han store skylapper. Han skriver som om teorien har global gyldighet, men bygger den pÄ en amerikansk foreldrestil.
###
### Hva skjedde i 2010-Ă„rene?
Amerikanske foreldre mener at barna deres ikke bÞr fÄ leke uten oppsyn i offentlige parker fÞr de er 14, eller til nÞd 13, hvis nabolaget er trygt. Dette hÞres ekstremt ut, og skadelig. Men jeg kjenner ingen foreldre som oppfÞrer seg som de Haidt beskriver.
Likevel siteres Haidt hyppig i norske medier. Hvordan kan vi importere teorien hans, nÄr et av premissene ikke gjelder her?
> NÄr vi fÄr oppleve at vi er selvstendige, kompetente mennesker med sosial tilhÞrighet, har vi det bra.
PĂ„standen om at unge har blitt tristere og mer engstelige, kan derimot se ut til Ă„ stemme ogsĂ„ for Norge og flere andre land. _Noe_ skjedde i 2010-Ă„rene, samtidig med smarttelefonens inntog â men hva er uklart.
Jonathan Haidt er sosialpsykolog ved New York Universityâs Stern School of Business.
Ăn studie fant at unge ble mindre lykkelige i Norge, men ikke i vĂ„re naboland, og at Ă„rsaken var frykt for framtiden. I den nyeste Ungdata-undersĂžkelsen har flere av de negative trendene fra 2010-Ă„rene, som ensomhet, begynt Ă„ snu. En studie som fulgte ungdom over lengre tid, fant at Ăžkt bruk av sosiale medier _ikke_ fĂžrte til depresjon og angst.
Hva betyr dette? FĂžrst og fremst at psykologi og samfunnsforskning er vanskelig.
###
### Digital overbeskyttelse
Haidts bok er verdifull, men lider av en pÄfallende selvmotsigelse: Han kritiserer foreldre som ikke lar barna gjÞre smÄfarlige ting pÄ egen hÄnd. Vi bÞr slippe dem ut i gatene, pÄ telttur, la dem fÄ skrubbsÄr.
Men han tenker omvendt om den virtuelle verden: Der mÄ de unge skjermes sÄ lenge som mulig. Han ser paradokset, men insisterer pÄ at det virkelig er sÄ ille.
En av mange som har kritisert Haidt er psykologen Peter Gray, som mener at han forenkler forskningen. Gray er enig i at overbeskyttende foreldre er en trussel mot unges psykiske helse. Fra 1950 til 1990, skriver han, fikk amerikanske ungdommer det gradvis verre, i takt med at de mistet friheten til Ă„ leke alene med venner.
> Men sunne instinkter fĂžrer oss i blant til skadelige resultater. Kan det vĂŠre tilfelle med sosiale medier?
Men sÄ snudde trenden. Fra 1990 til 2005 fikk ungdommene det _bedre_. Gray mener at PC, dataspill og internett ga dem tilbake mye av uavhengigheten de hadde mistet. At trenden pÄ nytt snudde i negativ retning i 2008, mener han, kommer av at skolen har blitt mer stressende. Argumentet for dette er at det er det unge selv sier, nÄr vi spÞr. Mennesker er ikke alltid eksperter pÄ egne liv, men det er gjerne en grei antagelse Ä starte med.
Sentralt i Grays fremstilling stÄr tre lykkefaktorer som unge og voksne har til felles: Uavhengighet, mestringsfÞlelse og vennskap. NÄr vi fÄr oppleve at vi er selvstendige, kompetente mennesker med sosial tilhÞrighet, har vi det bra. NÄr dette tas fra oss, fÄr vi det verre.
###
### Mestring gir lykke
OgsÄ Gray skriver om amerikanske forhold. Men jeg kjenner meg igjen. Som ungdom i 1990-Ärene husker jeg den berusende fÞlelsen av uavhengighet det ga Ä utforske digitale verdener uten voksentilsyn. Spill jeg kunne mestre. En datamaskin jeg hadde kontroll over. Sosiale mÞteplasser styrt av ungdom.
Jeg ser det samme i Þynene pÄ mine egne barn nÄr de bygger i Minecraft, eller lÊrer seg noe nytt pÄ laptopen vi har satt opp til familiebruk. Jeg hjelper dem i gang, ser dem streve litt, miste motet i blant, men sÄ er det som om brikkene faller pÄ plass. De kjÞrer avgÄrde i forrykende tempo og fryder seg over alt de fÄr til pÄ egen hÄnd.
Det virker lite trolig at sosiale medier forÄrsaker angst og depresjon direkte. Foto: Avi Richards/Unsplash.
Barn og ungdom er ikke sÄ forskjellige fra voksne. De finner lykke i uavhengighet og mestring.
De Þnsker ogsÄ, som oss, Ä knytte seg til andre og fÞlge med pÄ verden rundt seg. Holde kontakten med venner som har flyttet, bygge nye vennskap, utforske hvem de er. Finne en vei inn i den virkeligheten de ser at vi voksne lever i.
Derfor ender de opp pÄ sosiale medier. Det er viktig Ä holde fast pÄ hvor naturlig det er Ä ville knytte seg til andre mennesker med de verktÞyene man har til rÄdighet. For barn, som for voksne.
Men sunne instinkter fĂžrer oss i blant til skadelige resultater. Kan det vĂŠre tilfelle med sosiale medier?
###
### RĂžykeparadokset
Det virker lite trolig at sosiale medier forÄrsaker angst og depresjon direkte. Da burde longitudinelle studier ha pÄvist dette nÄ. Og Haidts kritikk av amerikanske foreldre passer altsÄ dÄrlig i Norge.
Deler av teorien hans kan likevel reddes ved Ä si at det kanskje er ungdomskulturen som helhet som har tatt skade av Ä bli digital. At skaden skjer pÄ gruppenivÄ.
> Men ogsÄ vi voksne overvÄkes og presses fra alle kanter.
En slik teori er vanskelig Ă„ bevise, men ville forklare hvorfor ungdommer ble tristere da sosiale medier kom, mens de som bruker dem i moderate mengder har det bedre enn de som ikke bruker dem. Det blir som med den ene pĂ„ arbeidsplassen som ikke rĂžyket, den gangen alle andre gjĂžr det. De gikk glipp av all den karrierefremmende og vennskapsbyggende smĂ„praten i rĂžykepausene, og falt utenfor â men det ville likevel ha vĂŠrt bedre om ingen rĂžyket.
Hvem mÄ skjermes mot skjemen? Lucrezia Carnelos/Unsplash
Tilsvarende er det dumt Ă„ vĂŠre den eneste 13-Ă„ringen uten smarttelefon. Men kanskje hele vennegjengen hadde hatt det bedre om ingen hadde det.
Jeg vet ikke om dette stemmer, men det er iallfall troverdig, i motsetning til mye annet som nĂ„ sies om trusselen fra smarttelefoner. IsĂ„fall er det kollektive tiltak vi bĂžr snakke om. Ă
finne de riktige reglene for akkurat ditt barn blir mindre viktig, det er omgivelsene de lever i som avgjĂžr.
###
### Under press fra alle kanter
Det slÄr meg ogsÄ hvor mye av teknologien vÄr som nÄ truer de tre viktige lykkefaktorene Peter Gray skriver om: Uavhengighet, mestring og tilhÞrighet. De uheldigste barna mÄ leve med at foreldrene deres alltid vet hvor de er og har full kontroll over deres digitale liv.
> Jeg forstÄr ubehaget, men hva er planen videre?
Men ogsÄ vi voksne overvÄkes og presses fra alle kanter. De store sosiale mediene utnytter og forvrenger tilhÞrighetsbehovet vÄrt. De stiller seg mellom oss og vennene vÄre. Ingen kan mestre TikTok eller Instagram. Alt man kan gjÞre er Ä virre rundt i en maskinskapt labyrint og forsÞke Ä gjette hva Algoritmen Þnsker seg.
Neppe sunt for ungdom, men hvor sitter foreldregenerasjonen og diskuterer dette? PĂ„ Facebook, et ubrukelig sosialt medie som aktivt saboterer muligheten til Ă„ bygge gode fellesskap. Der deler de artikler med âlink i kommentarâ, fordi det ryktes at Algoritmen belĂžnner dette.
###
### Skjermkritikk pÄ Facebook
Til og med foreldreaksjonen Smarttelefonfri barndom oppfordrer til Ä fÞlge dem pÄ Instagram, Facebook og WhatsApp. Tre tjenester som alle er kontrollert av Meta. Mye er uklart i forskningen om smarttelefon, men at Meta drives av onde, griske mennesker, er ettertrykkelig dokumentert.
Artikkelforfatteren BjĂžrn StĂŠrk. Foto: Siw Pessar.
Ingen av oss bÞr fortsette Ä investere tid og krefter i disse tjenestene. Spesielt ikke bekymrete foreldre. Vi burde gÄ ut og utforske bedre tjenester, bygge opp nye fellesskap barna vÄre kunne inkluderes i. Det er ingen naturlov at all kommunikasjon pÄ nettet mÄ gÄ via et lite antall ondsinnete giganter. Men skjermkritikerne har ofte lite kjennskap til de digitale fellesskapenes historie. De nÞler med Ä utforske verden bortenfor Metas fangarmer. Da mÄtte de jo bygget opp vennelisten sin pÄ nytt.
> Teknologi som tilbyr uavhengighet, mestring og sosial tilknytning er bra, ogsÄ for barn.
De ser det som langt mer overkommelig Ä skjerme barna fra skjermen, sÄ lenge som mulig.
Jeg forstÄr ubehaget, men hva er planen videre? Skal vi bare vente til ungdommene er 16, og sÄ overlate dem uforberedt til milliardÊrene som styrer vÄre egne digitale liv?
### Det virkelige problemet
Problemet mÄ omformuleres. Teknologi som tilbyr uavhengighet, mestring og sosial tilknytning er bra, ogsÄ for barn. Slik teknologi er ikke uten farer, men det er mulig Ä veilede barna i hvordan de skal bruke den.
Her kan vi sette grenser og vise vei. SÄ setter vi barna gradvis fri, pÄ samme mÄte som vi lÊrer dem Ä navigere i trafikken og bruke skarpe kjÞkkenkniver. Med varsomhet og risikovilje.
Teknologi som binder oss, som ikke kan mestres og som saboterer det sosiale livet vÄrt, er derimot skadelig, ogsÄ for voksne. Her trenger vi politisk handling og andre kollektive mottiltak.
Det er ikke 14-Äringer pÄ TikTok som bekymrer meg, men faren for at det ikke vil finnes noe bedre for dem Ä bevege seg til nÄr de blir voksne. At offentligheten og vÄre sosiale liv aldri vil slippe unna IT-gigantenes klÞr.
Del artikkel
Del pÄ Facebook Del pÄ Twitter Del pÄ mail https://agendamagasin.no/debatt/vare-barn-er-ikke-tjent-med-digital-overbeskyttelse/
