The Night Porter (L. Cavani, 1974). Ordentlig gufne konsentrasjonsleir-scener, mens handlingen i «nåtid» startet friskt før den dro ut og ble gradvis mindre interessant. Jeg forstår godt hvorfor filmen har fått statusen den har, men må innrømme at jeg ble litt skuffet over filmen. 6/10

RAYE i Unity Arena i går var enormt! Føltes litt rart som en voksen mann og blodfan og stå nærme scenen sammen med nesten utelukkende unge jentegjenger, men herlig at de unge omfavner en så dyktig artist. R&B, soul, jazz, symfoniorkester og «rave» kombinert med tidenes stemmeprakt og engasjement!

Left-Handed Girl (S.-C. Tsou, 2025). Nydelig film om et Taiwan som står i spagat mellom to kulturer og med store generasjonsforskjeller. Sean Baker-avtrykket er merkbart og mye som minner om The Florida Project. En film det er lett å bli glad i og grepet av. Gleder meg til gjensyn. 8/10

Krig og fred (S. Bondartsjuk, 1967). Stor opplevelse å se denne på Cinemateket i sitt originale 70mm-format. Produksjonen går ut av alle proposjoner på godt og vondt. Noe kaotisk, innimellom mesterlig og mest av alt fascinerende å bevitne hva de har klart å fange på denne skjøre sovjetiske (…) 1/2

Endelig! Det har ikke passet de tidigere gangene Cinemateket har satt opp hele Bondartsjuks Krig og fred på 70mm-festivalen! Men nå er jeg klar for 7 timer i kinosalen! Gleder meg! Kun sett første akt tidligere hjemme i stua.

Marty Supreme (J. Safdie, 2025). For en stjerne Chalamet er! Og Odessa A’zion burde bli en! Umiskjennelig Safdie; suggererende og energisk. Helsprø historie, likevel kanskje mer konvensjonell en den ønsker å fremstå som. Tolker siste del som at den tematiserer ekte lidenskap. «OK, mr Rockwell». 8/10

In a Year of 13 Moons (R. W. Fassbinder, 1978). En svært personlig og trist film, inspirert av Fassbinders elsker som tok livet sitt etter å ha blitt forlatt. Dette er Fassbinder på sitt beste! Den er narrativt fascinerende, og tross tung materie inneholder den humor og uforglemmelige scener. 9/10

Glad jeg benyttet anledningen til å se Laurence Anyways på det store lerretet igjen. Snart 14 år siden jeg så den på premieren i Cannes. For en oppdagelse det var og en av mine største filmopplevelser. Filmen holder seg utrolig godt, med så mange ikoniske sekvenser og stadig emosjonell i siste del.

La Ciénaga (L. Martel, 2001). Lucrecia Martel har vært en regissør jeg har hatt planer om å utforske lenge og nå er jeg endelig i gang. Det kunne ikke startet bedre, for den åpningscenen i hennes debutfilm var fantastisk bra! Resten av filmen også god, med en konstant ukomfortabel stemning. 8/10

🚨 «Laurence Anyways» på Cinemateket i Oslo denne uka 🚨 En av mine absolutte favoritter og en film skapt for det store lerretet! Kom dere på kino! www.cinemateket.no/filmer/laure...

The Mastermind (K.Reichardt, 2024). Årets første film ble en liten skuffelse fra en kjær regissør. Likte godt anslaget og stemningen, men utover i filmen mistet jeg litt interessen, og en sen kveld ble den litt søvndyssende. Skjønner hva de prøvde på her, men filmen fikk meg ikke helt påkoblet. 6/10

2025 - 95 filmer. Topp 3 kinominner: 1. Andrej Rublev på Cinemateket. 2. Blue Velvet på Cinemateket. 3. Drømmer på Grand Teatret i Køben. Topp 3 tidl. usette: 1. Andrej Rublev 2. The Friends (Sõmai) 3. Letter Never Sent Beste 2025-film: The Brutalist Beste gjensyn: Edvard Munch (Watkins)

Andrej Rubljov (A.Tarkovskij,1966). En stor opplevelse å se denne på Cinemateket i kveld! Hadde ikke sett den før,og jeg må si den overgikk mine forventninger som var høye fra før. Å se en slik film i en kinosal løfter nok opplevelsen mye. Vanskelig å summere tanker om filmen i en tweet,men ja 10/10

Pride & Prejudice (J.Wright,2005). Skjønner godt hvorfor denne er vel ansett og har mange fans. Jeg er veldig glad i Joe Wrights andre romanadaptasjoner med Knightley, Atonement og Anna Karenina. Denne har de samme kvalitetene. Foto, klipp, lyd er så elegant, lekkert og lekent. Filmene danser. 7/10

Edvard Munch (P.Watkins,1974). Ble inspirert til å se opp denne etter jeg så Dahlsbakkens «Munch. Formen på filmen er helt spesiell, som en krysning mellom doku og spillefilm. Det funker råbra. Eksepsjonelt fotoarbeid og imponerende klippet. Så kinoversjonen, visstnok ganske ulik tv-versjonen. 10/10

En måned med Netflix nærmer seg slutt. Halvannet år siden jeg tok en svingom innom sist for å se Martha av Fassbinder. Denne gangen var det unga som skulle få se KPop Demon Hunters. Må bare si jeg hater grensesnittet der med alle disse rare, ulike kategoriene med de samme filmene i alle sammen (…)

Munch (H.M.Dahlsbakken, 2023). Dette ble #mandagsfilmen og den var en real nedtur. Det hjelper ikke med noen teknisk «vakre» bilder og noen originale ideer når manus og skuespill er så svakt og endimensjonalt. Det blir staffasje som ikke puster av liv. Flat, distansert, uspennende og mislykket. 3/10

Adolescence (P. Barantini, 2025). Har en film/serie noen gang understreket effekten av one-takes bedre enn denne? Ep. 1 ekstremt intens, mens den bilturen frem og tilbake til jernvarehandelen i Ep. 4 er en sekvens som vil sitte igjen hos meg for alltid. Og helt enormt spilt av de involverte. 9/10

Ibelin (B.Ree,2024). En skikkelig gripende historie dette, og et genialt grep å i stor grad fortelle den gjennom spillverdenen. Bidrar også til forståelse for sosiale nettverk som knyttes online. Når det kommer til filmvurderingen så er den litt for understrekende og sentimental etter min smak. 7/10

Civil War (A. Garland, 2024). Måten «USA i borgerkrig» blir presentert er skikkelig bra, og den evner å være intens når den skal. Men fortellingen og retningen den tar finner jeg ikke særlig interessant. (Lurer på hva Bernhard Ellefsen ville syntes om alle de «vakre» bildene i denne filmen😅) 6/10

After the Hunt (L.Guadagnino, 2025). Luca stikker hånden inn i et vepsebol her. Jeg er usikker på om han er helt åpen eller om han postulerer sitt perspektiv/mening. Uansett interessant tematikk berørt på en forfriskende direkte måte. Diskusjonene og samtalene mer spennende enn selve historien. 8/10

Small Things Like These (T.Mielants,2024). Trodde lenge denne var en stereotypisk irsk/britisk sosialrealisme som skulle kulminere i gripende,sentimentalt drama. Men den tar en annen retning og er en langt mer antydende og nedtonet film- på den gode måten. En liten, men likevel stor fortelling. 7/10

Hit Man (R. Linklater, 2023). En koselig, morsom «filmete» film. Med det mener jeg en film skapt av filmatiske troper, som ikke forholder seg til at den skal være realistisk på noe vis. Derav mangler den også sensitiviteten og blikket som Linklater er god på i sine beste filmer. Hadde det gøy! 6/10

A House of Dynamite (K.Bigelow, 2025). Likte fortellergrepet med de ulike perspektivene, selv om det kanskje tar litt av brodden av intensiteten. Set-up’en er interessant og jeg håper USA har en bedre beredskapsplan for atomangrep. Den treffer godt på det menneskelige, i møte med et uvirkelige. 6/10

Pearl (Ti West, 2022). Så denne Halloween-kvelden. Elsker estetikken og Mia Goths tilnærming til rollen. Koste meg med denne og synes den er på samme nivå som X, selv om filmene er ganske ulike sjangermessig. Det hele blir jo ganske endimensjonalt i dette formatet, men tar det som det er! (6/10)

Etter litt filmtørke i oktober har jeg nå dunka på med 7 filmer på 5 dager! 2 stk med barna; «KPop Demon Hunters» og Annie (2014). Førstnevnte ganske ålreit, Disney-aktig fortelling i Kpop-verden med meget høy produksjonskvalitet på musikken (5/10). Annie-versjonen fra 2014 er mislykket (3/10)

The Limey (S.Soderbergh,1999). Kul film! Likte godt måten den var klippet på, som brakte ekstra nerve og energi til en litt flat historie. Måten karakteren til Peter Fonda ble presentert på var fantastisk,som en egen vignett for karakteren midt i filmen! Wilson burde blitt spilt av Vinne Jones! 7/10

Demring (P.Syversen,2025). Når dette dristige konseptet, med Syversen bak rattet, lander så stødig og vellykket på beina er det tydelig at vi virkelig er inne i en gullalder i norsk film. Suksess,kompetanse og selvtillit smitter. Særs vellaget film med særlig lydmiks og skuespill i toppklasse! 8/10

Leaving Las Vegas (M.Figgis,1995). Cage er rå i denne filmen, som var mer særegen enn jeg hadde sett for meg. Filmen var underholdene, men jeg mistet lysten på vinen i glasset underveis. Perfekt for de som våkner hungover dagen derpå og lover å aldri drikke igjen😅 Den følelsen! 6/10

One Battle After Another (PTA, 2025). Suggererende og intens film. Den sparker i alle retninger med politiske kommentarer og satire om konflikter i USA, men åpnebart med hjertet på rett sted. Overraskende mye humor, og først og fremst storslagen underholdning, som kanskje tar litt av brodden. 9/10

Totto-Chan (S.Yakuwa,2023). Sett på kino med dattera mi, hun synes den var litt kjedelig, men jeg ble rørt til tårer. Deilig med med en barnlig animasjonsfilm som ikke er overforklart. Bakteppet fra krigen ligger og ulmer i bakgrunnen av Totto-chans historie. Trist, men mest vakker og håpefull. 8/10

Another Woman (W. Allen, 1988). Som uttalt Woody og Gena Rowlands-fan var det på tide at jeg så denne. «Smultromstället» er også blant mine favoritt-Bergman, og Allen bruker inspirasjonen derfra på en nydelig måte med kvinnen som ser tilbake på hvordan hun har levd sitt liv året hun fyller 50. 8/10

Team Havnaa (B.Breien,2024). Den sanne historien er spektakulær og gjorde at filmen holdt på interessen. For som film er ikke dette mye å skrive hjem om. Veldig ordinær, men med rotete struktur og klipp. Alt fremstår veldig iscenesatt, som skuespill og mise-en-scene, det holder deg på avstand. 4/10

Affeksjonsverdi (J.Trier, 2025). Vanskelig å møte en film med så mye forventninger knyttet til seg. Jeg likte filmen skikkelig godt og ble grepet. Filmen holder dog mye tilbake i utspilt drama, men den bærer mye mellom linjene. Minner om Louder Than Bombs. Spent på om den vokser ved gjensyn. 8/10

Drømmer (D.J.Haugerud, 2024). Jeg måtte til Køben for å få sett denne, perfekte omgivelser med morgenvisning på Grand Teatret🤩 For å si som danskene; den var riktig god! Poetisk og vakker, og filmen fortsatte hele tiden å gi med nye perspektiver og nye lag til historien. Og god Haugeruds humor! 9/10

To gjensyn denne helgen; «The Master» og «Black Swan». Det er veldig mye jeg liker skikkelig, skikkelig godt i «The Master», men den mangler likevel noe for å være helt innertier. 9/10. «Black Swan» er derimot et mesterverk. Den siste halvtimen der er så perfekt som det kan gå an! 10/10

Alpha (J. Ducournau, 2025). Ikke den letteste filmen å vurdere. Elsker atmosfæren og stemningen, kule montasjer og nydelige filmansikter. Allegorien og historien litt mer middels. Den litt avmålte opplevelsen kan skyldes et forventningsbrudd mtp sjanger. Vurderer å se på nytt på kino. 7/10

Gøy å se Bøhren & Aaserud i levende live da de mottok Gullklapperen under årets Amanda. Ekstremt imponerende det de har fått til med fantastisk filmmusikk som virkelig har løftet filmene. «Etter Rubicob», «Orions belte», «Dykket», «Hud», «Is-slottet», «Frida», «Søndagsengler», m.m. Ikoniske score.

Is-Slottet (P. Blom, 1987). Gjensyn og jeg fikk bekreftet førsteinntrykket; dette er en imponerende filmatisering av Vesaas’ enestående roman. Cast, musikk, foto, prod. design er perfekt. Underteksten er så subtil og mystisk at jeg lurer på hvordan jeg ville vurdert den uten å ha lest romanen🤔 8/10

The Friends (S. Somai, 1994). Som barn kan man oppleve magiske sommerferier. Sommer’n til disse gutta topper det meste! Den japanske «Stand by Me» er en drøm av en film som er akkurat passe sukkersøt og melankolsk til å treffe både i hjertet og magen. Enestående god dramaturgi! Mesterverk🎥 10/10

The Tenant (R. Polanski, 1976). Dette var Polanski i et lekent humør som jeg virkelig satte pris på! I motsetning til Trelkovsky koste jeg meg skikkelig underveis! Like deler humor og ubehag, og jeg digget Polanskis skuespill-stil. Råbra foto av Sven Nykvist! 8/10

The Conversation (F.F.Coppola, 1974). 20 år siden jeg så denne, og det var virkelig et godt gjensyn! Filmen flyter helt utrolig bra og klarer å opprettholde en nerve hele veien selv om den foregår i ganske rolig tempo. Ensomme, desillusjonerte menn på 70-tallet gir ofte god film gitt! 9/10

Husbands (J.Cassavetes,1970). En intens tålmodighetsprøve. Cassavetes i sitt bråkete cinema verité-modus og jeg tror ikke én samtale blir fullført gjennom hele filmen. Som vanlig sier han mest mellom linjene og som gift mann (40) med to barn selv så er jeg med på greia. Men litt ambivalent her. 7/10

Southland Tales (R.Kelly,2006). Hvor skal man begynne? En slags Mullholland Drive i Austin Powers-drakt! Et fascinerende mageplask. Dårlig fortalt og helheten svikter,men masse enkeltelementer å sette pris på og humre av. Og tross alt ganske profetisk når vi ser USA i dag! Dwayne Johnson rocks! 5/10

The Room Next Door (P.Almodóvar, 2024). Pedro mestrer overgangen til amerikansk i denne interessante, stiliserte filmen. Man kobler kanskje ikke på følelsene her, men det er til gjengjeld poetisk og fascinerende. Nydelige skuespillere! Likte denne godt, og det ble almodovarsk, selv på engelsk! 8/10

Conclave (E. Berger, 2024). Ikke veldig mye å si om denne egentlig. Elegant film med knallbra skuespill, men historien og spenningsplottet var ganske forutsigbart og noe banalt. Helt fin film å se en sen kveld på sofaen👍 6/10

Moving (S.Sõmai,1993). Nå på MUBI! En ordentlig fin film om den forvirrende fasen mellom barn og ungdom, og en jente som føler seg oversett når foreldrene skilles. Litt skjematisk i første del, men glir over til noe mer poetisk og eksistensielt. Kan minne litt om E.Yang, dog litt mer lettbeint. 9/10

28 YEARS LATER (D. Boyle, 2025). Elsket atmosfæren med foto, klipp og lyd! Litt overrasket over at det i større grad var et melodrama enn horror, og har begynt å bli litt ambivalent til «Boyle-sentimentalitet» - som jeg digga før. Slutten er corny på den gode måten! Morsom kveld i kinosalen. 7/10

Joker: Folie à Deux (T. Phillips, 2024). Hadde litt troa på at jeg ville like denne bedre enn andre da jeg synes konseptet og ideene hørtes kule ut. Det mener jeg fortsatt, men dessverre er manuset her altfor svakt. Verken særlig engasjerende eller interessant. Alltid herlig med Lady Gaga da! 5/10

A Real Pain (J. Eisenberg, 2024). Denne resonnerte bra med meg og tematikken om å være i kontakt med sine egne følelser uten sosial blygsel var vist på en strålende måte. Så denne etter «My Dinner with André» og her var det mye overlappende refleksjoner. Meget fin film! 7/10